Diatoniske akkorder

Diatoniske akkorder er uvurderlige innen musikken og her skal vi se på hvordan du kan bruke slike akkorder når du spiller gitar.

Innhold

Introduksjon til diatoniske akkorder
Derfor er diatoniske akkorder viktige
Oversikt over toner i vestlige musikk
Durskalaen
Konstruere diatoniske akkorder
Romertallsbenevning
Mal for durtonearter
Praktiske bruksområder
Veien videre

Introduksjon til diatoniske akkorder

Diatoniske akkorder er akkorder som er avledet fra tonene i en bestemt toneart.

Selve begrepet “diatonisk” kommer fra de greske ordene “dia” som betyr gjennom og “tonisk”, som betyr tone.

Diatoniske akkorder er et grunnleggende konsept innen musikkteori. Enkelt forklart er disse akkordene bygget ved å bruke kun de tonene som hører til en bestemt toneart.

Derfor er diatoniske akkorder viktige

Å forstå diatoniske akkorder er avgjørende av flere grunner:

Harmoni: Diatoniske akkorder danner grunnlaget for harmoni i vestlig musikk. De er de primære byggesteinene for å lage akkordprogresjoner. Akkordprogresjoner er sekvenser av akkorder som gir den harmoniske strukturen til et musikkstykke.
Forutsigbarhet: Fordi diatoniske akkorder er avledet fra en spesifikk toneart, har de et forutsigbart forhold til hverandre. Denne forutsigbarheten gjør det lettere for musikere å forutse, og forstå akkordprogresjoner.
Kommunikasjon: Musikere bruker ofte romertallsbenevning for å referere til diatoniske akkorder, som lar dem kommunisere akkordprogresjoner effektivt. For eksempel kan akkordene i tonearten C-dur omtales som I, ii, iii, IV, V, vi og vii°, tilsvarende C, Dm, Em, F, G, Am og Bdim.

Oversikt over toner i vestlige musikk

For å forstå konseptet med diatoniske akkorder, er det viktig å forstå den grunnleggende strukturen i vestlig musikk. Vestlig musikk er basert på et system med 12 toner. Disse tonene er:

C
C# (eller Db)
D
D# (eller Eb)
E
F
F# (eller Gb)
G
G# (eller Ab)
A
A# (eller Bb)
B

Disse 12 tonene danner den kromatiske skalaen, som inkluderer alle tonehøydene innenfor en oktav. Imidlertid er mest musikk basert på en undergruppe av disse tonene, kjent som en diatonisk skala.

Den vanligste diatoniske skalaen er durskalaen, som består av syv toner.

Ved å mestre diatoniske akkorder kan gitarister forbedre sin evne til å spille, komponere og forstå musikk på tvers av ulike sjangre og stiler.

Durskalaen

Det er avgjørende å forstå hvordan durskalaen er konstruert for å kunne bygge diatoniske akkorder. Denne skalaen er bygget opp av et spesifikt mønster av hele trinn og halve trinn. Et helt trinn består av to halve trinn. Mønsteret for en durskala er som følger:

Helt trinn
Helt trinn
Halvt trinn
Helt trinn
Helt trinn
Helt trinn
Halvt trinn

Dette betyr at du starter fra en hvilken som helst tone og går opp et helt trinn, et nytt helt trinn, et halvt trinn, tre hele trinn til, og til slutt et halvt trinn for å fullføre oktaven.

Eksempel – C dur skala

La oss ta C dur skalaen som et eksempel. Denne skalaen er unik fordi den består utelukkende av naturlige toner. I C dur skalaen starter vi på tonen C. Hvis vi så bruker mønsteret vi nettopp har sett på får vi følgende trinn i skalaen:

C til D: Helt trinn
D til E: Helt trinn
E til F: Halvt trinn
F til G: Helt trinn
G til A: Helt trinn
A til B: Helt trinn
B til C: Halvt trinn

Når du følger dette mønsteret, får du tonene i C dur skalaen: C, D, E, F, G, A, B og tilbake til C.

Tonene i C dur skalaen er altså:

Hver av disse tonene fungerer som en potensiell grunntone for en diatonisk akkord i tonearten C dur.

Å forstå strukturen til durskalaen er avgjørende for å konstruere disse akkordene. Det sikrer at alle tonene som brukes er diatoniske. Denne grunnleggende kunnskapen vil være avgjørende når vi går videre for å bygge og analysere diatoniske akkorder i ulike tonearter.

Konstruere diatoniske akkorder

Vi konstruerer diatoniske akkorder ved å bruke toner fra en spesifikk skala. Når vi konstruerer dem bruker vi kun tonene innenfor den valgte skalaen. Dette sikrer at akkordene høres harmoniske ut innenfor den gitte tonearten.

Sette sammen treklanger

Den mest grunnleggende formen for diatoniske akkorder er treklanger. En treklang er en akkord som består av tre toner. De består av en grunntone, en ters og en kvint.

For å bygge en treklang starter du med en grunntone fra skalaen. Deretter legger du til den tredje og den femte tonen. Om det blir en dur-, moll-, eller forminsket akkord avhenger om avstanden mellom tonene som treklangen bygges opp av:

En stor ters – etterfulgt av en liten ters: Dur akkord
En liten ters – etterfulgt av en stor ters: Moll akkord
En liten ters – etterfulgt av en liten ters: Forminsket akkord

En liten ters vil si en tone der avstanden er 3 halve trinn over eller under en tone. Og en stor ters vil si en tone der avstanden er 4 halve trinn over eller under en tone.

En stor ters og en liten ters blir til sammen 7 halve trinn, som er en ren kvint.

Eksempel – C dur skalaen

Som vi vet har en durskala 7 toner. Og C dur skalaen vet vi består av tonene C, D, E, F, G, A og B.

For C dur skalaen får vi følgende når vi bygger den diatoniske akkorden på C som grunntone:

C (grunntonen)
E (4 halve trinn unna C – en stor ters)
G (7 halve trinn fra C – ren kvint)

Disse tonene danner da akkorden C dur. Det blir en durakkord fordi C er grunntonen, og den tredje tonen er en stor ters unna grunntonen, og den femte tonen er en liten ters unna den tredje tonen.

På samme måte får vi følgende toner i akkorden når vi bygger treklangen på tonen D:

D (grunntonen)
F (3 halve trinn unne C – en liten ters)
A (7 halve trinn unna C – ren kvint)

Disse tonene danner da akkorden D moll. Det blir en mollakkord fordi D er grunntonen, og den tredje tonen er en liten ters unna grunntonen, og den femte tonen er en stor ters unna den tredje tonen.

Hver tone i durskalaen kan brukes som grunntonen til en akkord. Og i C dur skalaen får vi da disse diatoniske akkordene:

C dur (C – E – G)
D moll (D – F – A)
E moll (E – G – B)
F dur (F – A – C)
G dur (G – B – D)
A moll (A – C – E)
B dim (B – D – F)

Romertallsbenevning

I musikkteori er romertallsbenevning et system som brukes til å representere akkorder basert på deres posisjon i en skala. Dette systemet er spesielt nyttig for å identifisere diatoniske akkorder ettersom disse er bygd ved å kun bruke tonene fra en bestemt skala.

Nå er det derfor på tide å børste støvet av romertallene du lærte på barneskolen.

Innen romertallsbenevning gjelder følgende:

Store tall representerer durakkorder.
Små tall representerer mollakkorder.
Små tall etterfulgt av et gradsymbol (°) representerer forminskede akkorder.

Eksempelvis:

I
ii
vii°

Mal for durtonearter

I en durtoneart følger de diatoniske akkordene et spesifikt mønster av dur- og mollakkorder, representert med romertall. De er som følger:

I
ii
iii
IV
V
vi
vii°

Det fine med romertallsbenevning er dens anvendelighet på alle tonearter i dur. Mønsteret for de diatoniske akkordene er det samme, uavhengig av tonearten.

Denne malen lar musikere enkelt transponere akkordprogresjoner fra en toneart til en annen.

I C dur er da de diatoniske akkordene representert med:

I – C dur
ii – D moll
iii – E moll
IV – F dur
V – G dur
vi – A moll
vii° – B dim

Praktiske bruksområder

Det er flere praktiske bruksområder for diatoniske akkorder.

Akkorder som harmonerer

Når du kjenner til diatoniske akkorder vet du hvilke akkorder som passer å bruke sammen. Og når du vet hvilke akkorder som harmonerer kan du bruke denne kunnskapen når du spiller sammen med andre, når du skal komponere sanger og til å låte bra hver gang du spiller gitar.

Jamming med andre musikere

En av de mest spennende aspektene ved å forstå diatoniske akkorder er evnen til å jamme med andre musikere. Når du kjenner de diatoniske akkordene i en toneart, kan du enkelt spille med uten at du kjenner til musikken på forhånd.

For eksempel, hvis det spilles i tonearten C dur, kan du raskt identifisere akkordene C, Dm, Em, F, G, Am og Bdim. Eller hvis det spilles i tonearten G dur vet du at det er akkordene G, Am, Bm, C, D, Em og F#dim.

Denne kunnskapen lar deg improvisere og skape harmonier som passer inn i musikken som spilles.

Identifisere akkordene sanger er bygd opp av

En annen praktisk anvendelse av diatoniske akkorder er evnen til å identifisere akkordene som brukes i sanger du ikke kjenner fra før.

De diatoniske akkordene kan hjelpe deg å høre deg fram til akkordprogresjonen som brukes i sangen ut fra gehør.

Hvis en sang for eksempel er i tonearten D dur kan du forvente at akkordene som brukes i sangen er D, Em, F#m, G, A, Bm og C#dim. Ved å lytte etter disse akkordene kan du finne ut akkordprogresjonen som brukes, og strukturen i sangen. Det gjør deg i stand til raskt å kunne spille med.

Veien videre

Diatoniske akkorder er grunnleggende for vestlig musikkteori. Men for deg som gitarist har de mange anvendelser.

De gjør det mulig å forutsi akkordprogresjoner, og å jamme med andre musikere uten noen store forkunnskaper. Dette er en enorm fordel. Det vil kunne åpne nye dører for deg som gitarist.

Bruk derfor litt tid til å forstå disse akkordene, og sett deg inn i flere vanlige akkordprogresjoner som lar deg spille mange forskjellige sanger på gitar.